Jeg har alltid elsket bøker. Det begynte med Pippi Langstrømpe, Mio, min Mio, og så over til Nancy Drew, før fantasyen fikk fotfeste. Krønikene om Narnia var min første "besettelse", sammen med Mørket kommer av Susan Cooper. Ringenes Herre smalt inn i hjertet mitt, og jeg leser den med jevne mellomrom. (Ja, jeg lå ute i kø en hel natt for å få billetter til premieren.) Marion Zimmer Bradley, Diana Gabaldon, Tom Egeland, Dan Brown, godt oppbakket av André Bjerke, Agatha Christie, Sir Arthur Conan Doyle og Jens Bjørneboe er alle helter for meg. Da koronaen traff samtidig med at hunden min ble eldre, satte jeg med ned ved datamaskinen om kveldene for å distrahere meg. Ut av det kom en hel haug med historier, noen avsluttet, mange som bare ble etterlatt en tredjedel inn, og så denne. Kongens grav. Et resultat av en dyp interesse for historie og mysterier. Amanda, som er hovedpersonen, er et resultat av et savn etter kvinnelige hp'er i sånne historier. I tillegg ville jeg ikke at hun skulle være ekspert på alt, i dag er tross alt det meste mulig å søke seg frem til. Siden det er min første norske bok, la jeg handlingen til min hjembygd. Kirkene er ekte, minnesteinen er ekte, sagnet er ekte. Og enda hørte vi ikke noe om disse stedene da vi gikk på skole. Historie, kanskje spesielt lokalhistorie, fortjener å holdes i live. Vær nysgjerrig, meld deg på i det lokale historielaget, spør en gammel slektning om hvordan det var da hen vokste opp. Ta deg en tur i nabolaget og se hva du finner av fornminner.